Fra behandlingsresistent til selvstendig

Martine er medlem av Fontenehuset Ullensaker. Dette er hennes historie om reisen fra å være «behandlingsresistent» til å leve et selvstendig liv. Og gjennom denne historien ønsker hun å vise hvor viktig et tilbud som Fontenehus er, og ikke minst gi et håp og vise at ting kan snu til det bedre, selv når alt virker håpløst og alt for mørkt.

Mitt navn er Martine og jeg er 32 år. Jeg trodde aldri jeg skulle leve den dag i dag…

Jeg ble psyk veldig tidlig, i en alder av 15 år. Noe som har formet livet mitt veldig. Endelig, etter mange år med sykdom og et liv som bestod av ensomhet, isolasjon, tabu og ikke minst stigmatisering, hvor det eneste livet handlet om var sykdommen, så er jeg endelig kommet videre. Jeg deler min historie for å bryte tabu, skape mer åpenhet og ønsker å bruke kunnskapen og erfaringer jeg har fått gjennom årevis som pasient i psykisk helsevern, til å vise at det kan bli bedre, og forhåpentligvis være et forbilde og et håp for andre.

Etter flere år med sykdom, toppet alt seg i året 2019. Da var jeg helt ute av kontroll. Hver dag gikk jeg med et håp om å klare å avslutte livet mitt. Det var et totalt kaos inni meg, og rundt meg. Jeg var sint, fortvilet, lei, og følelsene mine var så sterke at jeg ville bare slippe å være i meg selv, for det var rett og slett for mye å eksistere i en time om gangen. Jeg startet å misbruke alkohol og piller i et desperat forsøk på å forsvinne.

Men det var alltid midlertidig. Jeg våknet alltid opp fra gulvet, eller sykehussengen. Jeg startet med selvskading da jeg var 15 år. Men også dette utviklet seg og ble mer alvorlig dette året. Jeg var hele tiden på jakten etter å dø. Jeg så de bekymrede ansiktene rundt meg. Alle ventet på den dagen jeg ikke overlevde det vonde jeg gjorde mot meg selv. Jeg ble et kjent fjes på legevakta, akutt psykiatrisk og for ambulansepersonell og politi. Jeg ble en svingdørspasient på Ahus. Mine sammenbrudd skjedde ofte hjemme i leiligheten, som etterlot et kaos. Jeg bodde i en døgnbemannet omsorgsbolig på denne tiden. Politi og ambulanse ble kontaktet, og jeg ble sendt inn på akuttpsyk. Der ble jeg lagt i belter, tvangsmedisinert og kastet ut neste dag. Hjem igjen til kaoset jeg hadde forlatt dagen før. Som på nytt trigget et nytt sammenbrudd. En spiral og en runddans som var veldig destruktiv. Og for hver innleggelse ble jeg frarøvet mer og mer av min verdighet, selvfølelse og identitet. Jeg ble mer og mer ødelagt for hver dag som gikk etter møte med de som egentlig skulle hjelpe meg. Jeg ble fortalt at jeg egentlig ikke ville ta livet av meg, for da hadde jeg klart det for lengst. Og at det var helt opp til meg, fordi selvmord var ikke ulovlig i Norge.

Jeg levde et isolert liv, hvor de fleste rundt meg var ansatte i helsevesenet. Jeg hadde ekstreme følelser og visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle leve et normalt liv. Jeg levde i en konstant berg-og-dalbane hvor toppene var høye og bunnene veldig lave. I så mange år hadde jeg vært en pasient. Jeg visste ikke hvem Martine var engang. Jeg møtte mange flotte personer i helsevesenet på min vei, men alle de vonde opplevelsene ødelagte meg nok mer en noen kanskje forstod.

Jeg hadde mistet alt håp. Alt føltes så uutholdelig. Det eneste målet jeg hadde var å fullføre et selvmordsforsøk. Men det var slitsom å leve på denne måten. Noe måtte skje. Og det gjorde det. Året 2020, nærmere bestemt januar, fikk jeg plass ved et behandlingssted i Valdres. Endelig ble jeg møtt med respekt, omsorg, trygghet og tid. Fekjær var tøft, så absolutt, men forholdene var lagt til rette for at jeg skulle få muligheten til å jobbe med meg selv. Og bare det at noen hadde troen på meg, og viste meg omsorg, noe jeg hadde desperat behov for. På Fekjær lærte jeg meg selv å kjenne bedre, fikk hjelp til å ta kontrollen og øke mestringsfølelsen.

Jeg var på Fekjær i 9 måneder. Planen var at jeg skulle være lengre, men jeg var for dårlig, og etter en hendelse hvor jeg forsøkte å ta livet mitt ble jeg kastet ut på dagen. Dette var tøft å takle. Og å komme hjem igjen midt under en korona pandemi var vanskelig.

Tilstanden i omsorgsboligen jeg bodde i var ikke gode, og jeg ble på nytt isolert. Jeg kom hjem igjen og følte fort på den vonde følelsen jeg hadde hatt før jeg dro. Jeg følte meg ikke møtt og forstått. Jeg var livredd for at de 9 månedene jeg hadde vært på Fekjær skulle være bortkastet. Og faren var der. Flere rundt meg trodde det skulle gå veldig galt da jeg ble sendt hjem - uten noe sikkerhetsnett.

Den nye pandemi-hverdagen var annerledes, og DPS trakk seg ut og det kommunale tilbudet var ett års ventetid. Her hadde jeg vært i et behandlingsopplegg i 9 måneder, men ble for dårlig til å være innlagt, og egentlig for dårlig til å være hjemme. Tror de fleste holdt pusten og ventet på at jeg skulle gjøre nok et forsøk på ende livet mitt. Men slik ble det ikke, heldigvis.

Jeg ble skrevet ut fra Fekjær i slutten av oktober 2020, og november, en måned senere åpnet Fontenehuset på Jessheim. Og jeg tror med hånda på hjertet at hvis ikke Fontenehuset hadde åpnet på Jessheim så hadde jeg nok kanskje ikke vært i live i dag. Og hadde jeg vært i livet, så hadde jeg hvertfall ikke hatt det livet jeg har i dag.

Jeg er medlem nr. 6, og vært med siden starten. Og litt av en reise har det vært. Som medlem på Fontenehuset har jeg klart å bygge videre på det jeg startet med på Fekjær. Jeg fikk fortsette å bygge på de friske og positive tingene i livet mitt. Jeg fikk meg et nettverk og bekjentskaper. Jeg ble ikke isolert hjemme i leiligheten. Og det med isolasjon, det er roten til mye vondt. Jeg hadde plutselig en mening med å stå opp, komme meg ut og være til nytte på Fontenehuset. Jeg har fått utviklet meg mer og mer, men over tid.

Nå er det snart 3 år siden jeg tok mine første steg innenfor Fontenehuset, og den reisen som har vært er helt utrolig. Jeg hører stadig hvor fint det har vært å være med på min reise. Jeg har opplevd masse mestring i tiden jeg har vært på Fontenehuset, og er nå en av de som er med ut på informasjons oppdrag hvor jeg forteller både om mitt liv og om Fontenehus. Og det føles veldig godt å kunne bruke historien min, til tross for at det er sårt og vondt, fordi det kan gi håp for andre. Jeg var i en daglig desperasjon på å prøve alle mulige metoder på å ende livet mitt. Jeg var kjempe destruktiv og skadet meg selv alvorlig, såpass at jeg måtte ha både blodoverføring og det var fare for alvorlige varige skader.

Jeg hadde gitt opp. Og jeg var også gitt opp av systemet. Jeg var blitt stemplet «behandlingsresistent», hvor jeg følte på en oppgitthet og frustrasjon fra helsevesenet med en «kan du ikke bare ta deg sammen og bli voksen», som om det var så lett.

Min historie viser ei jente som vokste opp i psykiatrien og ble fast der. Jeg sa stadig at den eneste veien ut av psykiatrien for meg var gjennom en likpose. Og det høres jo forferdelig ut, men jeg følte det oppriktig. Jeg kunne ikke se hvordan jeg noen gang skulle bli frisk. Men historien min viser også hva som kan skje når et menneske bli vist god omsorg og forståelse og ikke minst tid. Å komme ut av psykisk sykdom er ingen enkel sak. Dette i kombinasjon med god behandling og et tilbud som Fontenehus, så viser det at jeg kunne få et godt og verdig liv.

Etter 2020 har jeg kommet meg ut av psykiatrien helt. Jeg er ikke lenger i noen form for behandling. Og det er jo ikke et mål for alle, men for meg er det godt å endelig komme ut av pasientrollen. Jeg har flyttet fra den døgnbemannede omsorgsboligen og kjøpt meg egen leilighet. Jeg har tatt lappen og fått kjøpt meg bil. Jeg pleier å tulle litt og si «Jeg er blitt gjeldsslave og jeg elsker det», fordi hva er ikke mer normalt enn å ha lån og gjeld. Det var noe jeg aldri kunne forestille meg. Jeg har hatt fotoutstilling om psykisk helse som har hatt Norgesturne, jeg har vært med å holdt foredrag om historien min, jeg har sluttet med selvskading etter 15 år, og holder meg borte fra både alkohol og piller.

Jeg lever ikke bare, men jeg lever et godt og selvstendig liv. Og hvis ikke det gir håp, så vet ikke jeg. Det er egentlig utrolig at jeg er her i dag, og kan dele historien min. Flere av mine selvmordsforsøk var så alvorlige at jeg egentlig ikke skulle vært her den dag i dag. Jeg kunne blitt en del av den tragiske selvmordsstatistikken her i landet. Men jeg ble i stedet en solskinnshistorie som kan reise rundt å spre håp, og det føles veldig godt.